Two ways of thinking (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

To måter å tenke på

Dersom en ball og en racket til sammen koster 110,- kr, og racketen koster 100 kroner mer enn ballen, hvor mye koster da ballen alene? Hvorfor er det så lett å svare feil på denne enkle oppgaven?

I eksempelet over vil de fleste fort svare at ballen koster 10,- kr. Men om racketen skal koste 100 kroner mer, må prisen for den da være 110,- kr, og da blir summen 120,- totalt, som ikke kan stemme. Riktig svar er at ballen må koste 5,- kr og racketen 105,- kr for at avstanden mellom dem skal være 100 kr og totalsummen skal være 110 kr. Matematikken er jo ikke komplisert, og når en får løsningen forklart, virker svaret åpenbart.

Men ikke bli sur om du først tenkte feil, for du er i godt selskap. I studier av flere tusen universitetsstudenter svarte rundt 80% av dem feil. Det er noe med at tallene 100 og 10 nevnes i oppgaven, som frister oss til å bruke disse tallene på nytt i svaret vårt, og vi «hopper over» det å tenke gjennom en gang til for å sjekke at summen blir riktig.

Oppgaven viser at vi har to ulike måter å tenke på, som kan lede til forskjellige svar. Dette er hovedpoenget til Daniel Kahneman i boken «Tenke, fort og langsomt», som kom ut på engelsk i 2012 og på norsk i 2014. Siden 1960-tallet har Kahneman (sammen med sin nå avdøde kollega Tversky) og andre kognitive psykologer gjort en rekke eksperimenter som utforsker faktorene som får oss til komme frem til feil svar. Slike faktorer kalles ofte tankefeller.

Gjennom forskningen kom Kahneman frem til at vi har to ulike måter å tenke på: En intuitiv, rask og automatisk måte å tenke på, som han kalte for «system 1», og en analytisk, krevende og sakte måte å tenke på, som han kalte for «system 2». Når vi gjør feil i oppgaven over, er det fordi vi forsøker å bruke «system 1», men trenger «system 2» for å komme frem til det rette svaret. Men vi føler oss like sikre på svaret, uansett om det kommer fra det ene eller andre systemet.

Denne type teorier kan spores tilbake til proto-psykologen William James på slutten av 1800-tallet, og flere psykologer har arbeidet med slike teorier siden 1980-tallet. I 2002 fikk Kahneman Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid (det finnes ingen nobelpris i psykologi), og ikke minst; han var med på Skavlan i 2014.

Det aller meste av tenkningen vår i hverdagen, som å gjenkjenne noen på gaten, mener Kahneman at utføres av «system 1» uten at vi legger merke til det. «System 2» brukes bare når vi bevisst forsøker å ta et valg, for eksempel for å bestemme oss for hvilken bil vi skal kjøpe. Kahneman mener at «system 1» er «godt nok» for de aller fleste situasjoner, og vil la oss komme frem til riktig (eller nesten-riktig) svar i mange situasjoner, mens «system 2» som nøye vurderer alle alternativene har større sannsynlighet for å finne det rette svaret. Vi trenger begge systemene, da vi ikke ville hatt nok mentale ressurser til å bruke det omstendelige «system 2» for alle små beslutninger i hverdagen.

Kahneman argumenterer for at ulike personer kan ha ulik tendens til å bruke mer av det ene enn av det andre systemet. I intervjuer har han foreslått at kanskje George W. Bush var en mer «system 1»-type, som var stolt av å handle ut fra sin intuisjon, «hva som føles riktig», mens Barack Obama mer er en «system 2»-type som bruker mer tid på å tenke seg grundig om. Velgere er opptatt av at presidenten virker besluttsom og effektiv, men også at presidenten tar den riktige beslutningen.

Denne forskningstradisjonen blir ofte misforstått. Poenget er ikke å argumentere for at vi mennesker er lette å lure (selv om det ofte er det som vises i eksperimentene). Vi kan heller si at vi er satt sammen på en måte som i de aller fleste situasjoner gir rask, «god nok» fungering, men at vi skal være klar over at dette systemet noen ganger kan lede oss galt av sted.