Er det noen der inne?
Hvilke metoder finnes for å vurdere en pasients bevissthet etter hjerneskade?
Vi har alle innsikt i våre tanker, følelser, planer og minner. Når vi treffer andre, antar vi at de også har lignende opplevelser. Denne grunnleggende psykologiske innsikten (noen ganger kalt theory of mind) er noe som utvikles i toårsalderen hos de fleste av oss.
Å forsøke å forstå hva andre tenker på, er noe vi alle må gjøre kontinuerlig når vi omgås andre. Vi kan ikke observere hva de tenker direkte, så vi må tolke oss frem til det ut fra hvordan de oppfører seg. Psykologer er kanskje spesielt bevisste på denne prosessen, da de i terapisamtalen må forsøke å forstå klientens tankemønster, hva som motiverer dem, eller hvilke minner som plager dem.
Men hva gjør en dersom en har en pasient som ikke kan snakke, svare tydelig på tester eller bevege seg? Når hjernen blir skadet av ulykker eller sykdommer kan en få en endret bevissthetstilstand, slik at pasienten i mindre grad er klar over sine omgivelser og egne opplevelser. Slike skader kan samtidig føre til at pasienten ikke er i stand til å kommunisere med pårørende eller helsepersonell. Ofte er pasientens atferd vanskelig å tolke og kan variere over tid. Noen ganger kan det forekomme bevegelser, blunking, endring av pust og puls. Hvordan kan en si om dette er vilkårlig variasjon, eller om pasienten er bevisst og forsøker å kommunisere med oss?
I høst publiserte vi en åpent tilgjengelig artikkel på norsk i tidsskriftet Scandinavian Psychologist på dette emnet. Artikkelen gir en oversikt over ulike bevissthetstilstander og ulike tilnærminger til å skille mellom dem. Et gjennomgående spørsmål er om nye teknikker for hjerneavbildning kan brukes til å si noe om en pasients bevissthet.
I artikkelen skiller vi mellom fire ulike typer tilnærminger for å vurdere bevissthet hos pasienter som ikke kan kommunisere. Den første tilnærmingen er å bruke sjekklister for hvilke handlinger pasienten utfører. Da kan en be pasienten om å utføre ulike handlinger som å løfte armen, eller å blunke, og gi pasienten en skåre basert på hvor mange av disse handlingene pasienten gjennomfører. Den andre tilnærmingen er å måle de elektriske utslagene fra hjerneaktiviteten. En mener at bestemte mønstre i hyppigheten og styrken på dette signalet kan vise om pasienten er bevisst på sine omgivelser, selv om de ikke kan si noe eller bevege seg. En tredje tilnærming er å måle hvilke deler av hjernen som aktiveres når en blir bedt om å tenke på noe spesielt. Om de samme områdene aktiveres som hos friske, kan dette tyde på at instruksjonen blir forstått og fulgt. Den siste tilnærmingen er å se på hvilke forbindelser som finnes i hjernen. Dette skyldes at en antar at ulike deler av hjernen må samarbeide for å skape oppmerksomhet.
Da vi oppsummerte og sammenlignet disse ulike tilnærmingene, så vi at flere av de nye metodene som har kommet til de siste tiårene viser lovende funn, og kan bli viktige for fremtidig vurdering av bevissthet. Foreløpig er imidlertid disse nye tilnærmingene for ferske, uetablerte og uavklarte. Enn så lenge er det kun systematisk bruk av sjekklister for handlinger som er etablerte nok til bruk på sykehus.
