The cuddle hormone (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

Kosehormonet

Noen mener at hormonet oksytocin utløses av hyggelige opplevelser sammen med andre, og at å tilføre en dose oksytocin vil øke tilliten mellom mennesker. Men virkeligheten ser ut til å være mer kompleks.

Oksytocin er et molekyl som produseres naturlig i hjernen, og fungerer som et hormon som påvirker hvordan hjernen og andre organer i kroppen fungerer. Vi har lenge visst at hormonet er aktivt under fødsel og amming hos mødre. Senere oppdaget vi også at oksytocin fungerer som et signalstoff i hjernen, som er spesielt aktivt i den delen av hjernen som styrer følelser.

Når eksperimenter tilfører oksytocin til rotter og markmus bruker de tid med barn og partner, og de gjør det mindre når de blir gjort ufølsomt for oksytocin. Menneskers oksytocin-nivå øker når vi har positive opplevelser sammen med andre, for eksempel når vi har sex, gir en klem, får en massasje, eller sjekker hva vennene våre har postet på Facebook. Noen eksperimenter har også vist at forsøkspersoner blir mer tillitsfulle og villige til å samarbeide når de får en dose med oksytocin fra en nesespray.

Dette har vært et svært hett forskningstema det siste tiåret. Oksytocin har av noen blitt utropt som nærmest et mirakelhormon, som kan å få oss til å stole mer på hverandre, være mer gavmilde, samarbeidsvillige, og forståelsesfulle, og til å kommunisere bedre. Hormonet har blitt sett på som selve grunnlaget for empati, og at det fungerer som “limet” i sosiale relasjoner – i familien, nærmiljøet, og storsamfunnet. Nevroøkonomen Paul Zak har skrevet en bok hvor han kaller oksytocin for “det moralske molekylet”, og gav en svært entusiastisk TED-talk i 2011. Han mener at mer oksytocin vil gjøre verden til et bedre sted, og anbefaler alle å gi åtte klemme hver dag. Det har også blitt hevdet at oksytocin kan brukes til behandling av sosiale vansker som ofte følger med ulike psykiske lidelser. Universitetet i Oslo forsker for tiden på muligheten for slike behandlinger (se intervju med Ole Andreassen fra UiOs KG Jebsen-Senter for psykoseforskning).

Men det er nok ikke så enkelt som at oksytocin alltid gjør oss til bedre mennesker. Hormonet har sannsynligvis hatt en evolusjonær rolle for våre forfedre, der funksjonen har vært å få oss til å søke samhold med gruppen vår. Det er derfor ikke noen moral “innebygget” i molekylet, og oksytocin kan også føre til negative endringer, som økt misunnelse, skadefryd og forskjellsbehandling av fremmede. En studie fra 2014 viste at oksytocin kan gjøre folk mindre ærlige, om de tror at uærlighet er det beste for gruppen.

Kompleksiteten i menneskers sosiale interaksjon gjør emnet vanskelig å forske på, og det er vanskelig å overføre det vi har lært fra forsøksdyr til å gjelde for oss. Det ser også ut som at oksytocin kan fungere ulikt for ulike mennesker, og i noen sykdomsbilder vil økt oksytocin være til hinder for sosial interaksjon. Oksytocin vil også ha ulike effekter ut fra hvilken setting vi er i når vi blir eksponert for det. For eksempel kan det være at et økt oksytocin-nivå gjør at mobbing oppleves som mer sårende.

De siste årene har det også blitt reist en del tvil rundt forskningen på oksytocin. Forskerne som utførte ett av de viktige tidlige oksytocin-studiene har nå rapportert at de ikke klarte å få samme resultater da de gjentok studien. Lignende eksperimenter har heller ikke funnet helt den samme effekten av at oksytocin øker tilliten. De fleste studiene viser kun en effekt av oksytocin under helt bestemte forhold (som varierer mellom studiene), studiene bruker for få deltagere til at vi kan stole på resultatet (les mer her) og det kan være at det finnes mislykkede oksytocin-studier som vi aldri får høre om. Dette føyer seg inn i en trend de siste par årene (som jeg har skrevet om tidligere), der vi ser at tidligere akseptert psykologisk forskning nå blir sett mer kritisk på. Det er også knyttet usikkerhet til om oksytocin-nesesprayen i det hele tatt når frem til og har en effekt på hjernen, og at måten oksytocin har blitt målt i blodet på kan ha hatt sine svakheter.

Det er altså en del usikkerhet rundt forskningen på oksytocin og om oksytocin kan være et “kosehormon”. Men selv om denne forskningen kan være misforstått eller overdrevet, er grunntanken riktig: Om vi aksepterer at våre følelser og tanker er knyttet til signaler, hormoner og tilstander i hjernen (som jeg har skrevet om tidligere), så må også det å kose seg, og det å stole på andre henge sammen med noe målbart i hjernen. Oksytocin kan være en del av forklaringen, men det er fortsatt mye vi ikke vet. Et åpent spørsmål er hvilken mekanisme oksytocin skal virke gjennom. Kan det være at oksytocin motiverer oss til å oppsøke sosiale situasjoner, eller gjør det oss mer oppmerksom på sosiale signaler?

De overdrevne optimistiske presseoppslagene rundt oksytocin har også fått negative konsekvenser. Foreldre har på egenhånd ha kjøpt oksytocin på nettet for å gi til sine barn med sosiale vansker. Det er ingen studier som viser at oksytocin kan være til hjelp i slike tilfeller, og vi vet ikke om dette kan ha uheldige kort- eller langtidseffekter. Selv om forskningen på oksytocin sin rolle i menneskers sosiale atferd er spennende, er den fortsatt i en tidlig fase, og det kreves en mer kritisk gjennomgang av bevisbyrden.

Two ways of thinking (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

To måter å tenke på

Dersom en ball og en racket til sammen koster 110,- kr, og racketen koster 100 kroner mer enn ballen, hvor mye koster da ballen alene? Hvorfor er det så lett å svare feil på denne enkle oppgaven?

I eksempelet over vil de fleste fort svare at ballen koster 10,- kr. Men om racketen skal koste 100 kroner mer, må prisen for den da være 110,- kr, og da blir summen 120,- totalt, som ikke kan stemme. Riktig svar er at ballen må koste 5,- kr og racketen 105,- kr for at avstanden mellom dem skal være 100 kr og totalsummen skal være 110 kr. Matematikken er jo ikke komplisert, og når en får løsningen forklart, virker svaret åpenbart.

Men ikke bli sur om du først tenkte feil, for du er i godt selskap. I studier av flere tusen universitetsstudenter svarte rundt 80% av dem feil. Det er noe med at tallene 100 og 10 nevnes i oppgaven, som frister oss til å bruke disse tallene på nytt i svaret vårt, og vi «hopper over» det å tenke gjennom en gang til for å sjekke at summen blir riktig.

Oppgaven viser at vi har to ulike måter å tenke på, som kan lede til forskjellige svar. Dette er hovedpoenget til Daniel Kahneman i boken «Tenke, fort og langsomt», som kom ut på engelsk i 2012 og på norsk i 2014. Siden 1960-tallet har Kahneman (sammen med sin nå avdøde kollega Tversky) og andre kognitive psykologer gjort en rekke eksperimenter som utforsker faktorene som får oss til komme frem til feil svar. Slike faktorer kalles ofte tankefeller.

Gjennom forskningen kom Kahneman frem til at vi har to ulike måter å tenke på: En intuitiv, rask og automatisk måte å tenke på, som han kalte for «system 1», og en analytisk, krevende og sakte måte å tenke på, som han kalte for «system 2». Når vi gjør feil i oppgaven over, er det fordi vi forsøker å bruke «system 1», men trenger «system 2» for å komme frem til det rette svaret. Men vi føler oss like sikre på svaret, uansett om det kommer fra det ene eller andre systemet.

Denne type teorier kan spores tilbake til proto-psykologen William James på slutten av 1800-tallet, og flere psykologer har arbeidet med slike teorier siden 1980-tallet. I 2002 fikk Kahneman Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid (det finnes ingen nobelpris i psykologi), og ikke minst; han var med på Skavlan i 2014.

Det aller meste av tenkningen vår i hverdagen, som å gjenkjenne noen på gaten, mener Kahneman at utføres av «system 1» uten at vi legger merke til det. «System 2» brukes bare når vi bevisst forsøker å ta et valg, for eksempel for å bestemme oss for hvilken bil vi skal kjøpe. Kahneman mener at «system 1» er «godt nok» for de aller fleste situasjoner, og vil la oss komme frem til riktig (eller nesten-riktig) svar i mange situasjoner, mens «system 2» som nøye vurderer alle alternativene har større sannsynlighet for å finne det rette svaret. Vi trenger begge systemene, da vi ikke ville hatt nok mentale ressurser til å bruke det omstendelige «system 2» for alle små beslutninger i hverdagen.

Kahneman argumenterer for at ulike personer kan ha ulik tendens til å bruke mer av det ene enn av det andre systemet. I intervjuer har han foreslått at kanskje George W. Bush var en mer «system 1»-type, som var stolt av å handle ut fra sin intuisjon, «hva som føles riktig», mens Barack Obama mer er en «system 2»-type som bruker mer tid på å tenke seg grundig om. Velgere er opptatt av at presidenten virker besluttsom og effektiv, men også at presidenten tar den riktige beslutningen.

Denne forskningstradisjonen blir ofte misforstått. Poenget er ikke å argumentere for at vi mennesker er lette å lure (selv om det ofte er det som vises i eksperimentene). Vi kan heller si at vi er satt sammen på en måte som i de aller fleste situasjoner gir rask, «god nok» fungering, men at vi skal være klar over at dette systemet noen ganger kan lede oss galt av sted.

Try your hand at brain research (previously published as newspaper feature in Norwegian)

Prøv deg som hjerneforsker

På denne nettsiden kan du teste ut hvordan nerveceller sender signaler til hverandre, hvordan assosiasjoner læres og avlæres, og hvordan fobier kan behandles i terapi.

Nettsiden neurotic neurons forsøker å forklare noen prinsipper om hvordan hjernen virker, hvordan fobier kan oppstå, og hvordan terapi kan endre koblingene i hjernen. Siden er laget av spillutvikleren Nicky Case, som også deler sine personlige erfaringer med fobier og terapi.

På nettsiden får du klikke på nerveceller og se hvordan de reagerer. Slik lærer du om hvordan nervecellene «snakker med» hverandre, ved at et signal videresendes fra en celle til en annen gjennom nettverket av koblinger mellom cellene. Videre lærer du et prinsipp for at når ting som opptrer sammen skapes koblinger mellom nerveceller. Et slikt prinsipp kan forklare hvordan fobier utvikler seg, ved at angst blir koblet til bestemte situasjoner eller tanker. Til slutt lærer du et prinsipp for at koblinger blir svakere om vi opplever den ene tingen uten den andre. Såkalt «eksponeringsterapi» bruker et slikt prinsipp til å behandle fobier. Da utsettes vi for det vi er redde for i trygge omgivelser, slik at vi lærer at det vi er redde for ikke nødvendigvis får de konsekvensene vi fryktet. Vi bør merke oss at nettsiden inneholder en del forenklinger om hvordan nervesystemet virker.

Nettsiden er et eksempel på det som kalles «utforskbare forklaringer» (eller «explorable explanations» på engelsk). Begrepet ble introdusert av Bret Victor i et essay i 2011.  Han mener at heller enn å passivt lese om eller bli vist noe, så lærer vi bedre av å få prøve oss frem og selv teste ut mekanismen bak hvordan noe henger sammen. Utforskbare forklaringer har blitt brukt til å undervise om matematiske prinsipper, visualisering av algoritmer, hvordan systemer kan videreføre skjevhet og mangfold, eller å forutsi utfallet av det amerikanske valget.

Is the research reliable? (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

Er forskningsfunnene pålitelige?

Burde du få det samme resultatet dersom du gjør det samme eksperimentet to ganger? Forskere har nylig forsøkt å gjenta 100 psykologieksperimenter, og resultatene er nedslående.

Det siste årene har det blitt stilt spørsmål ved påliteligheten til funnene fra psykologisk forskning. I 2011 publiserte en velrenommert forsker å ha funnet bevis for «prekognisjon», selv om det strider med fysikkens lover. I 2012 skrev Nobelprisvinner Kahneman et åpent brev der han stilte seg tvilende til mye av forskningen innen sosialpsykologi. Det har også vært tilfeller av regelrett juks i psykologisk forskning.

Slike hendelser har skapt mye oppmerksomhet rundt hva som kan gå galt i forskningsprosessen. Bevisst juks og svindel er nok sjeldent, men undersøkelser har vist at tvilsomme forskningspraksiser er relativt vanlige, og til en viss grad akseptert. Noe av dette går på selektiv rapportering, det vil si at forskeren er flinkere til å finne og publisere effekter som støtter hypotesen, mens studier som motsier den ikke blir publisert. Analysen kan også være selektiv, ved at en prøver ulike tilnærminger til data helt til en finner noe en ønsker å publisere. De publiserte artiklene kan også være for lite detaljerte om hvordan eksperimentet ble utført eller hva de nøyaktige resultatene var, slik at det er vanskelig for andre å etterprøve funnene.

«Reproduserbarhet», det at vi vil få det samme resultatet dersom vi gjør det samme eksperimentet på nytt (ofte kalt en «replikasjon»), er en forutsetning for vitenskapen. Det såkalte «reproduserbarhetsprosjektet» er et ambisiøst prosjekt som har som mål å replikere viktige studier som ble publisert mellom 2010 og 2012. Første steg i prosjektet har forsøkt å replikere 100 studier som ble publisert i tre ledende psykologitidsskrift. I så stor grad som mulig lignet replikasjonene på de opprinnelige eksperimentene, og ble gjennomført i samarbeid med de opprinnelige forskerne. Det er en prestasjon i seg selv å ha fått gjennomført prosjektet, som innebærer å koordinere innsatsen til 270 ulike forskere i ulike land. Forskere er vanligvis lite motivert for slike prosjekter, da det er lite anerkjennelse å hente i å replikere tidligere funn. Resultatene fra psykologidelen av reproduserbarhetsprosjektet ble publisert i det ledende tidsskriftet Science i slutten av august i år.

Resultatene var nedslående. Av de 100 studiene som ble forsøkt replikert, var det bare 36 av dem som fikk statistisk signifikante resultater (mot 97 av de opprinnelige studiene). I tillegg var størrelsen på effektene bare halvparten så sterke som effektene i de opprinnelige eksperimentene.

Noen forskere har reagert med mistro og mistenksomhet til prosjektet, og har ønsket å avkrefte budskapet om at psykologifaget er i krise. Det blir innvendt at uoverensstemmelsen kan skyldes at ukjente trekk ved det første studiet ikke var med i replikasjonen. Men om resultatet avhenger av disse trekkene, kan en i det minste si at beskrivelsen av det opprinnelige studiet ikke var god nok. Selv om de fleste forskere ønsker slik dobbeltsjekking velkommen, er det andre som har forsøkt å mistenkeliggjøre motivene til de som gjør replikasjoner, og mener de bare er bøller som ikke klarer å gjøre sine egne funn og derfor må rakke ned på andres forskning. I diskusjonene som har fulgt, har det også vist seg at både ledende forskere og tidsskriftsredaktører har en manglende forståelse for statistikk.

Mer nyanserte gjennomganger av prosjektet har pekt på at manglende replikasjon kan skyldes tilfeldigheter, feil i det opprinnelige studiet, feil i replikasjonen, eller ukjente forskjeller mellom studiene, som at andre typer personer var forskere eller deltagere i replikasjonen. En kan også si at selv om 36% repliserte funn høres lavt ut, er det uklart hvor høy andelen skulle det ha vært. Vi har ikke etablert hvor mange «falske positive» funn en burde forvente i vitenskapen. Men vi bør også anerkjenne at deler av psykologien har hatt en usunn forskningskultur. De 100 eksperimentene som ble forsøkt replisert var publisert i topptidsskrifter, og det er mulig at slike ambisiøse arenaer i større grad er utsatt for de tvilsomme forskningspraksisene nevnt tidligere.

Behovet for replikasjon av forskning gjelder nok ikke bare innenfor psykologien. Den neste delen av reproduserbarhetsprosjektet skal innen 2017 forsøke å replikere 50 biologiske kreftstudier. Selv om dette fagfeltet i større grad enn psykologien ser på seg selv som en etterrettelig «hard science», har tidligere forsøk tydet på at reproduserbarheten her kan være så lav som mellom 10% og 25%. Fra annen medisinsk forskning har en sett at da en finansieringskilde krevde at store studier på forhånd skulle varsle hvilke funn de forventet, falt andelen av positive resultater i behandling av hjerte- og karsykdommer fra 57% til 8%.

Veien videre for psykologi og andre fag er å jobbe for en mer stringent og etterrettelig forskningspraksis. En del av løsningen er at forskerne på forhånd bør offentliggjøre hva de har tenkt å gjøre og hva de forventer å finne. Forskningen bør i større grad gjøres i store prosjekter hvor ulike forskere bekrefter hverandres funn før de publiseres. Forskerne bør være åpnere om hvordan studien ble gjort og analysen ble gjennomført, og datamaterialet bør gjøres tilgjengelig slik at andre forskere kan gjøre sine egne analyser. En bør arbeide for at flere av de gjennomførte eksperimentene publiseres, også de som gjentar tidligere eksperimenter og de som ikke får de forventede resultatene. Men det første steget mot en løsning er å anerkjenne at vi har et problem med reproduserbarhet, og psykologien har definitivt nådd det steget.

Psychology myths among teachers (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

Skadelige lærermyter

En undersøkelse viser at mange lærere tror på ulike myter om hvordan hjernen fungerer, og om hvilke læreteknikker som vil være mest effektive for elevene. Hvor kommer mytene fra, og hvilke uheldige effekter kan de ha?

Har du hørt at de fleste bare bruker 10% av hjernen sin? Kanskje føler du noen ganger at du er en av dem? Men påstanden er en myte – alle bruker hele hjernen sin, og hele hjernen er involvert i å løse ulike oppgaver. Evolusjonen ville ikke utrustet oss med en stor og kostbar hjerne dersom 90% av den skulle stå ubrukt.

Gjør det noe at folk tror på myten om at vi bare bruker 10% av hjernen? Kanskje ikke. Myten kan visstnok spores tilbake til William James, en av psykologiens grunnleggere. Han sa riktignok ikke noe om hjerner, men han mente at de færreste brukte mer enn 10% av sitt intellektuelle potensiale. Da blir budskapet litt forskjellig, og handler da mer om at «du kan få til mer om du prøver hardt», eller at «selv om noen først ikke forstår noe kan vi hjelpe dem til å forstå det».

Men det finnes en del myter om hvordan vi tenker og hvordan vi lærer som kan være uheldige. Ofte henger disse mytene sammen med misforståelser om hvordan hjernen virker. Spesielt uheldig kan det være om lærere tror på slike myter, og tilpasser opplæringen sin deretter.

I fjor høst ble det publisert en artikkel i «Nature Reviews Neuroscience» som viste i hvilken grad lærere i fem ulike land trodde på ulike påstander om hvordan elever lærer. Noen av mytene er listet under, angitt med hvor stor andel av lærerne som trodde på dem:

1. Elever lærer bedre om undervisningen tilpasses deres egen læringsstil (96%)
2. Noen elever er styrt mer av venstre hjernehalvdel mens andre er styrt mer av høyre, og dette kan forklare forskjeller i hvordan de lærer (80%)
3. Kroppslige øvelser kan føre til bedre integrering av funksjonene til venstre og høyre hjernehalvdel (77%)
4. Elever følger dårligere med etter å ha drukket sukkerholdig drikke (53%)
5. Hjernen krymper om en drikker mindre enn 6 glass vann til dagen (49%)
6. Lærevansker som skyldes utviklingshemning kan ikke forbedres med opplæring (28%)

Selv om ingen av disse påstandene har støtte i forskningen på feltet, kan de fleste av dem spores tilbake til noe relevant forskning som har blitt misforstått eller overfortolket.

Den første myten, som nesten alle de spurte lærere tror på, er at vi lærer bedre om vi får tilpasset læringen til vår læringsstil. Det vil si at noen lærer best ved å se, andre ved å høre, ved å berøre, eller ved å bruke kroppen. Det er mye forskning som viser at ulike elever foretrekker ulike typer læring, men ingen eksperimenter har vist at du lærer best om opplæringen gis i din foretrukne læringsstil (se denne oversiktsartikkelen for en grundig gjennomgang).

Myte to og tre er også inne på noe riktig, siden noen av hjernens funksjoner utføres i noe større grad av den ene av hjernehalvdelene. For eksempel bruker de fleste av oss i større grad venstre enn høyre hjernehalvdel for å forstå språk. Men dette innebærer ikke at noen foretrekker å løse oppgaver med venstre eller høyre hjernehalvdel, eller at det i hovedsak er den ene hjernehalvdelen som er brukes når en oppgave løses på en bestemt måte (som logisk versus intuitiv løsning).

Hvorfor tror vi på disse mytene? Det er nok fristende å håpe at noen enkle grep skal kunne gjøre lærerne mer effektive. Det kan være at ny nevrovitenskapelig forskning presenteres på en måte som gir et inntrykk av håndfaste målinger, banebrytende løsninger, og endelige svar. Bilder av hjerneaktiviteten som ofte følger slik forskning kan lett feiltolkes av de som ikke er eksperter på feltet. I tillegg er det en rekke kommersielle aktører som ønsker å selge sine «hjernetrening»-programmer.

Dersom lærere legger opp undervisningen sin etter disse mytene, fører det til at det kastes bort penger, tid og krefter som kunne vært bedre anvendt på læringsstrategier som faktisk er evidensbaserte. Det er mulig lærerne eksplisitt burde advares mot mytene og kurses om hvilke råd en kan og ikke kan trekke ut fra forskningen. På sin side bør forskerne sørge for at de formidler på en måte som er tilgjengelig for brukerne, på et språk som unngår fagtermer og gir tydelige råd.

For mer om psykologimyter, finnes det to gode engelske bøker på emnet, Lilienfeld og kollegers «50 Great Myths of Popular Psychology», og Jarretts «Great myths of the brain».

Can machines be conscious? (previously published as a newspaper feature in Norwegian)

Kan en maskin være bevisst?

Hva skal til for at du vil si at en maskin er intelligent? Dette er spørsmålet er kjernen i filmen "Ex Machina", som går på kino for tiden.

Et av problemene for fagfeltet kunstig intelligens (eller “artificial intelligence” på engelsk) er at folks forventninger til hva maskiner skal kunne få til stadig endres. Det å kunne finne informasjon på nettet for å svare på det du lurer på, gjette hvilket ord du holder på å skrive, planlegge en reiserute – at maskiner skulle kunne gjøre dette var science fiction for noen tiår siden, men i dag tar vi det for gitt. Det kan virke som at det vi egentlig venter på, ikke er kunstig intelligens, men kunstig bevissthet, altså at maskiner kan reflektere over seg selv og sine omgivelser på en måte som ligner det mennesker gjør.

“Ex Machina” er en spenningsfilm rundt temaene kunstig intelligens og bevissthet som går på kino for tiden. Filmen er nesten som et kammerspill å regne, der det meste foregår i ett hus og med tre roller. Hovedrollene består av androiden Ava, Nathan som har bygget androiden, og Caleb som blir ansatt av Nathan for å avgjøre om Ava er bevisst. Caleb blir flydd inn til Nathans luksuriøse leilighet i Valldalen på Sunnmøre, og skal gjennom en serie møter med Ava avgjøre om han opplever maskinen som en person. Filmen framhever kontrastene mellom den kjølig moderne designleiligheten og den ville naturen på utsiden, mellom menneskelig samspill og konstruerte maskiner, mellom intelligente filosofiske argumenter og oberst Kurtz-aktig selvhøytidelig fyllerør.

Temaet er aktuelt i tiden. I februar 2011 viste IBMs Watson at den kunne spille quiz-programmet Jeopardy bedre enn noe menneske. Juni 2014 var første gang et ekspertpanel ikke klarte å skille mellom om de snakket med et dataprogram eller med et ekte menneske. Og nå i januar 2015 har både Stephen Hawking, Elon Musk og Bill Gates uttrykt bekymring for at utviklingen av kunstige intelligenser er ute av kontroll.

Et sentralt konsept i filmen er Turing-testen, som går ut på at en sier at en maskin opptrer intelligent dersom man i en samtale med den ikke klarer å vite om en snakker med en maskin eller et menneske. Alan Turing selv kalte dette for “the imitation game”, som Morten Tyldums nylige film har tatt navnet sitt fra (der refererer tittelen også til Turings forsøk på å passe inn, noe som ikke har rot i Turings faktiske liv).

Tidlig i “Ex Machina” bemerkes det at Turing-testen er utilstrekkelig — en maskin vil kunne etterligne menneskelige responser, uten at den egentlig er intelligent på den måten vi mener. Slikt sett er dette en test av mennesket som skal vurdere maskinen, ikke av maskinen selv. I filmen sier Nathan at han ønsker å å vise Caleb at Ava er en maskin, og teste om han allikevel vil tenke på den (eller hun) som en person. Den samme versjonen av Turing-testen blir også vi som kinopublikum utsatt for. I ulike scener fremstilles Ava som mer eller mindre menneskelig, og vi må velge hvem av de tre karakterene i filmen vi har sympati med. Til sammen er det kanskje fire ulike versjoner av Turing-testen filmen er innom, men å diskutere dem vil avsløre noen kritiske vendinger i plottet. Jeg har skrevet om dem med hvit tekst nederst i saken, så om du ikke har noe imot at kritiske ting i historien blir avslørt kan du markere teksten med musen for å lese det.

Filmen er også innom de filosofiske tankeeksperimentene det kinesiske rommet og Mary i svart/hvitt-rommet: Se for deg at du befinner deg i det kinesiske rommet, der du får lapper med kinesisk skrift sendt inn til deg, og kan bruke et grundig oppslagsverk til å sende tilbake svar på kinesisk. Vil du da si at du kan kinesisk, eller gir du bare inntrykk av å kunne det uten å egentlig forstå språket? På lignende måte forsøker Caleb i filmen stadig å få Ava til å overbevise ham om at hun faktisk forstår hva han sier, og ikke bare later som. I tankeeksperimentet Mary i svart/hvitt-rommet beskrives forskeren Mary som vet alt om hvordan lys brytes opp i farger, men aldri har sett farger selv. Vil hun da forstå noe mer når hun for første gang ser farger i virkeligheten? Dette illustreres i filmen i scenen der Ava for første gang er utenfor laboratoriet.

Begge tankeeksperimentene er knyttet til det som i filosofien kalles bevissthetens vanskelige problem: Vil vi kunne forstå bevissthet dersom vi forstår alle prosessene i hjernen som skaper bevisst opplevelse, eller er det noe mer ved bevissthet, noe som ikke kan reduseres til nevroner, synapser og informasjonsbehandling? Om vi i filmen aksepterer at maskinen Ava er en person med bevisst opplevelse som vi kan ha sympati med, sier vi at bevissthet faktisk kan reduseres til informasjons-behandling og kan gjenskapes i en maskin.

Filmen har blitt kritisert for å gå i “sexy robot”-fellen, på samme måte som Langs Metropolis (1927), Forbes’ The Stepford Wives (1975) og Jonzes Her (2013). Slikt sett passerer kanskje filmen Turing-testen, men feiler Bechdel-testen, som sier at filmer må innehold minst én scene med to kvinner som snakker sammen om noe annet enn en mann. Jeg synes imidlertid “Ex Machina” redder seg inn med å ta dette opp eksplisitt i en scene der Caleb konfronterer Nathan med at han har bygget Ava som en attraktiv kvinne. Ganske talende for filmen svarer Nathan at han for det første mener liv og reproduksjon er ufravikelig knyttet til attraksjon, og for det andre er det mer gøy slik. Filmmakerne mener selv at filmen er grunnleggende feministisk.

Filmen får oss også til å vurdere ulike etiske problemstillinger. Kan vi fortsatt behandle maskiner som vår eiendom dersom de er bevisste? Skal de gis samme rettigheter som mennesker? Bør vi begrense intelligente maskiners handlingsfrihet? Kan maskiner selv ta etiske beslutninger? Det siste kan fort bli aktuelt dersom selvkjørende biler skal kunne foreta unnvikende manøvre som kan sette noen i fare for å redde andre.

“Ex machina” er skrevet og regissert av Alex Garland, som tidligere har skrevet “The Beach” og “28 Days Later”, mens biolog Adam Rutherford kognitiv forsker Murray Shanahan har vært rådgivere til filmen. Resultatet er noe så sjeldent som en film om kunstig intelligens med en handling som både er spennende og tankevekkende fra et vitenskapelig og filosofisk perspektiv, i tradisjonen fra Kubricks 2001 en romodyssé (1968), og Scotts Blade Runner (1982).

1. Alan Turings test: Maskinen er så menneskelig, at et menneske ikke klarer å si om det snakker med en maskin eller et menneske.
2. Calebs test: Selv når du vet at det er en maskin, tenker du på den som en person.
3. Nathans test: Maskinen kan overbevise mennesker til å handle i maskinens interesse.
4. Avas test: Maskinen kan etterligne menneskers følelser for å manipulere dem til å handle i maskinens interesse.

Trial lecture presenting my neurocognitive research

In late February 2015 I was invited to give a presentation of my research to the Department of biological and medical psychology at the University of Bergen. I emphasized my neurocognitive research, clinical studies and the use of psychophysiological measures in my applied research. The presentation was structured around the published papers, highlighting the findings in the abstracts. Among the topics covered were implicit learning, selective attention, working memory, situation awareness, team-work, consciousness and clinical work.